Treff siden den 16.10.00
Adresseavisen - Lørdag den 26. oktober 1947
Trøndere i U. S. A IV
Da Little Verdal emigrerte fra Minnesota til Nord Dakota
80-årige Martin Sellie fra
Sparbu forteller om folkevandringen 1903
Tallrike trønderfamilier skapte nye settlements på
indianernes
wigwamtomter.
Stiklestad og Vuku kirker står igjen i Minnesota som
minner om trøndernes innsats.
Fra Adresseavisens utsendte medarbeider Snorre Haugdahl .
Bilder i artikkelen:
Det så ikke ut slik da jeg kom hit første gangen, kan du tro. Det er den 80 år gamle Martin Sellie fra Sparbu som sier dette til meg. Vi sitter i hans hyggelige hjem i Powers Lake i N. Dakota, og ser ut over byen og sjøen.
Så langt øyet rakk var det prærie, - et gulgrønt hav i lange rullende dønninger. Den eneste som bodde her i trakten var Ellis Power en engelskmann som hadde hest- og kuranch omtrent 30 miles vestpå. Det er for øvrig han som har gitt sjøen og stedet navn.
Hvilket år kom De over?
Å jeg var ikke så gammel karen da. Jeg er født i 1867, mine foreldre var Hans og Margaret Selli, og de hadde gård i Sparbu, jeg hadde god greie på jordbruk. og da jeg kom hit til USA i l885 bare 18 år gammel, fikk jeg den beste anledning til å prøve meg. Jeg kom først til Fergus Falls og arbeidet i flere år på en farm der i nærheten. Siden forpaktet jeg en farm i Wilkin county i Minnesota fra år 1892 til 1903.
Fritt land var lokkematen.
Dette året skjedde det riktig en folkevandring nordover til North Dakota, og de fleste som dro ut for å ta nye homesteads, var trøndere. Saken var den at regjeringen tilbød fritt land i de tidligere indianerdistrikter i N. Dakota, og da samtidig forholdene i Minnesota var mindre gode var det mange som bet på. At mange hadde mindre hell med seg her, er en annen sak.
3500 mål på en mann.
Vi fikk atskillig å stelle med etter vi kom hit. Jeg tok over 6 landkvarter, ca. 3500 mål, og delte arbeidet mellom å dyrke hvete og ale opp buskap. Det kostet meget arbeid, - vi var jo mer eller mindre isolert og hadde ingen av de hjelpemidler farmerne har i dag. Nærmeste byen, White Eearth, lå 20 miles unna, og dit kjørte vi med hest- eller okseteam, sommer som vinter, for å hente de saker vi hadde bruk for.
I den første tiden var det byggematerialer for husdyra måtte ha skikkelig ly for været, - ordentlige hus for mennesker kom i annen rekke, og det var mange familier som i flere år bare bodde i jordhytter. Ja, du kan lese redaktør Rølvaags fortellinger, sa vil du få et godt inntrykk av vanskelighetene vi måtte igjennom.
Slaktekveg og hester
Det var imidlertid utmerket jord her oppe, og vi fikk bra avlinger, og buskapen stelte jeg med så den ble riktig fin og ga godt utbytte. Det var ikke melkeproduksjonen som var den viktigste da, men oppgjødningen av slaktekveg. Og særlig shorthorn-kveget var jeg heldig med. Ved siden av oppdrettet jeg Percheron-horses, det er hester meget lik de alminnelige brukshestene hjemme i Norge.
14 familier med en
leder over 60 år!
- Var De gift da De kom hit opp?
- Ja, jeg ble gift i 1890 Med Lina Olsen, datter av den kjente Verdalspioneren Bardo Breding. Han var en
av de tidligste settlerne i Wilkin county og fulgte med hit i 1903. Vi var for øvrig året før på rekognosering, - det var Peter og Bernt (Bennie) Breding, Bardos sønner, Hans Sem, en annen sparbygg, og jeg. Under ledelse av Soren Hilde (Søren Hellan fra Verdal), som også hadde en hesteranch inne på prærien her, dro vi med Soo railroad til Bowbells, og derfra til fots på kryss og tvers gjennom de nordvestlige præriedistrikter, og vi fant en glimrende plass for et settlement like ved Powers Lake i Bourke county. Bernt Breding ble sendt i ”ilfart” tilbake til Minesota for å fortelle nyheten til de andre som hadde planlagt å flytte ”teltstolpene”. Vi andre vendte tilbake til Bowbells. Da vi kom til Doran i Minnesota, var det allerede 14 familier som sto med billett til N. Dakota i neven. Lederen for disse var min svigerfar, som da var over 60 år.
Settlingen skapte en by.
- Ble byen Powers Lake grunnlagt samme år det ble settlet i distriktet?
- Nei, det var først ca. 10 år senere de første husene ble bygd her like ved sjøen, bl. a. butikken som Ole Garnes startet. Han var den første storekeeper her og hadde butikk og poståpneri på farmen. Dette var den første begynnelse til Powers Lake. Siden vokste bysamfunnet etter hvert, omtrent parallelt med settlingen i countyet.
Little Verdal
flyttet fra Minnesota til N. Dakota.
- Hvem var det foruten Bredingfamilien som flyttet f ra Minnesota i 1903?
- Det var hovedsakelig verdalinger, - bare Hans Sem, som nå er død, og jeg var sparbygger. Ellers var det Lauritz Nelson, han kom til USA i 1896 og farmer nå straks sør for sjøen. Det er for øvrig mest verdalinger der omkring, og vi kaller det gjerne Little Verdal på samme måte som det var en ren Verdals-koloni på Campbellprærien.
Holmen-grenda i Vuku var representert ved Andrew, Olaus, Ole, Martin og Lasse Holmen. Den siste arbeidet i sin tid flere år for Verdalsbruket. Videre var det Ole Bjartnes fra Bjartnesvalket, Sam (Sefenias) Enget, sønn til 0le Bredingseng, Ole Enget, John Enget og Ole Garnes. De fleste av disse lever ennå, noen farmer på sine homesteads og andre er flyttet inn til byen.
Martin Sellie, som tross de 80 år, er sprek og ungdommelig, sitter litt uten å si noe. Øynene får en fjern glans, og jeg forstår at minnene fra de svunne år trenger inn på ham.
I strid med naturkreftene.
- 1903,
sier han endelig, - var et vanskelig år for oss som skulle ta fatt fra grunnen.
I mars fikk vi en voldsom snøstorm (blizzard) som varte i tre døgn. Vi ble alle
innestengt i våre jordhytter og måtte la buskapen stå, uten vann og mat. Ole og
Peter Breding var særlig uheldige, idet hele buskapen ble drept av snømassene.
Fjøset hadde stråtak, for øvrig solid nok, men da dyrene begynte å sulte,
strakte de seg opp og spiste av taket. På den måte ble
strålaget etter hvert tynnere, og når så snøtyngden økte, knekket til slutt det hele sammen.
65 dyr sto døde i
fjøset.
Petter Breding og Martin Hegstad klarte å måke seg ut gjennom skorsteinen den tredje dagen,
- de måtte undersøke hvordan dyra hadde det. Det eneste de så da de kom ut var en uendelig snø-ørken som stormen ennå buldret over. De krabbet på alle fire i den retning de visste fjøset lå og de fant det på den måte at Breding falt gjennom taket. Hele buskapen - 65 dyr - sto da død, begravd under de veldige snømassene.
Og så, var det å, begynne forfra igjen.
Præriebrannen la
alt svart.
Senere på våren oppsto det præriebrann som feide over store deler av staten. Dette var også til skade for nykommerne, da det var præriegresset de i den første tiden skulle fore buskapene med. Men heldigvis varte det ikke lenge etter brannen før de første grønne spirene stakk fram i asken, og allerede ut på sommeren var det flere steder så mye at vi kunne slå.
- Hvor lenge drev De på med farmingen?
- Å, det var da noen år. I 1909 startet jeg sammen med Ole Breding en jernvareforretning i Powers Lake. Det var den andre butikken, og forretningen er som du vet, i gang den dag i dag.
En foregangsmann
Martin Sellie var en av de første som
innså betydningen av bilen som framkomstmiddel for farmerne. Han startet for
mange år siden bilforretning med garasje og verksted og har sammen med sine
sønner opparbeidet en etter de stedlige forhold betydelig bedrift. Med den
lange erfaring han har på dette spesielle område har han vært en meget nyttig
mann for befolkningen både i byen og i distriktet.
Hans interesse for stedets utvikling er like levende i dag som for 40 år siden, og han har gjennom sitt virke i The Town Board (bystyret) og som byens borgermester i flere år gjort meget til gagn for Powers Lake`s trivsel og framgang.
Sterke religiøse interesser
Sellie har hele sitt liv vært sterkt religiøst interessert, og han tok sin del av byrden da de 12-14, familiene fra Campbellprærien bygde den første kirken på. deres nye heimsted. Og siden har han tatt virksomt del i kirkearbeidet i Powers Lake, først sammen med sin hustru og etter hennes død sammen med sine barn Clara, Huldah, Esther, Arthur, Ernst og Eearl Walter. Hans datter, mrs. Huldah Johnson, er nå hjemme og steller for sin gamle far. Ja, - det vil ikke si at Martin Sellie trenger å pusles om som en mann for hvem 80 år er blitt en tyngde. Det er få av de ”gamle” jeg har snakket med som var så åndsfrisk og så levende fulgte med i alt, ikke minst i gamlelandet, som Sellie. Og når du så han jumpe opp i bilen og kjøre av gårde, var det intet som tydet på at den høye alder og det lange slit hadde svekket hans åndsevner.
Det var naturlig for meg å ta en tur til Minnesota etter samtalen med Martin Sellie. Det var jo her det trønderske settlement hadde startet, og jeg fikk erfare at de hadde satt spor etter seg de årene de var der.
I nærheten av den lille byen Doran traff jeg Carl Hegstad fra Hegstadvaldet i Verdal. Han har farmet i Minnesota siden 1911, først ved Battle Lake og fra 1940 på Campbellprærien. Han i ble i 1916 gift med Laura Næss, som var bare 1,5 år gammel da hun kom til USA.
Ikke mange
trøndere igjen i Minnesota.
Det er nok ikke så mange trøndere igjen her i Minnesota nå, forteller Hegstad. Det store flertall dro omkring århundreskiftet, og senere flyttet flere og flere etter. Ole Nelson som hadde farm like her i nærheten, flyttet tilbake til Norge i 1910, men også han dro oppover til Powers Lake da han kom tilbake i 1927.
- Var de som ”emigrerte” til North Dakota så mye heldigere enn de som ble igjen her?
Minnesota-farmerne
bedre stilt enn Dakota-farmerne.
Jeg tror nok de hadde bedre muligheter hvis de kunne arbeide og var forberedt på vanskeligheter de første årene. Og arbeide kunne de. Men jeg tror nok farmerne her i Minnesota sitter fastere i salen i dag enn farmerne i North Dakota gjør.
- Hvorfor?
- Det vil du forstå når du har oppdaget forskjellen på farmingen her og i N. Dakota!
Jeg bøyde meg for det diplomatiske svar. Resultatet av mine egne betraktninger omkring dette tema har jeg skrevet om før.
En hilsen til
Norge.
Carl Hegstad har en rekke slektninger i Trøndelag som han bad meg hilse. Jeg gjør det på denne måte og håper hilsenen når fram til Olga Sveet, Johanna Myhr og Aslaug Myhr, Skatval, baneformann Birger Lyng, Langstein, og veivokter Bernt Minsås, Beitstad. Både Hegstad, hans hustru og de to sønnene Allan og Orville lever i beste velgående.
Av andre trøndere som ennå, lever på Campbellprærien og som jeg besøkte, kan jeg nevne enkefru Anna Johnson. Hun er også født i Verdal og kom til Minnesota i 1903 hvor hennes Mann Johan Johnson tok seg homestead. De siste årene har Anna levd hos sin sønn William, som har drevet farmen siden faren døde i 1918. Anna hadde imidlertid den sorg i sommer at William døde. Hun har ennå to sønner om seg, nemlig Eearl som nå har den farmen verdalingen John Johnsborg drev til 1911 - han flyttet da til Norge - August som har bilforretning i Campbell.
Stiklestad og Vuku kirker i Minnesota.
Jeg nevnte at trønderne hadde satt spor etter seg også i denne delen av Amerika. Det er bemerkelsesverdig at de innvandrere som skapte seg nye hjem I Nord- og Midtvesten, gjennomgående var av en dypt religiøs natur. Og noe av det første de tok til med etter at de hadde skaffet nødvendig husly for seg selv og buskapen, var å bygge kirke. Det var ikke alltid det ble noen stasbygning, men de gjorde arbeidet med sine egne hender og for egne midler og de omfattet huset med en dyp og inderlig kjærlighet.
I nærheten av Doren ligger således Stiklestad kirke, bygd i 1897, en vakker og tiltalende bygning som forhåpentlig blir et varig minne om trøndersk innsats både på det åndelige og materielle område.
Jeg må også nevne at countyet har en Vuku kirke, - det er altså ingen tvil om at dat også her har vært et Little Verdal en gang for lenge siden.
Da trønderne ”tok
land”.
Lauritz Nelson fortalte meg en gang om hvordan det foregikk når de ”tok land”. Det var ofte flere i følge, og de streifet omkring på Prærien inntil de fant et sted som de likte bedre enn andre. The homestead-taker plantet da høyrefoten i bakken og sa ”her vil jeg leve og bo”. Og dermed var eiendomsovertagelsen foreløpig i orden. Senere måtte saken ordnes mer høytidelig med Uncle Sam. Men det var aldri så trangt om albuerommet på prærien at det oppsto rivninger om grenser og jordparter i de dager.
Han svor på norsk.
Når jeg nevner Holmen-karene, må jeg fortelle en morsom episode, da Andrew fikk sine foreløpige borgerpapirer. Han måtte opp på courthuset sammen med en annen av sine sambygdinger - uten å kunne et eneste ord engelsk. Eksaminasjonen måtte derfor foregå ved oversettelse. Da til slutt Andrew skulle avlegge eden og kameraten hadde forklart ham dette, hadde Andrew sin egen mening om saken. Etter at han hadde kommet seg gjennom den engelske edsformularen som han ikke forsto et ord av, svor han derfor på godt norsk og brukte da slike ord som kan falle i munnen når man slår spikeren og treffer fingeren. Men det var også det eneste som ikke ble oversatt til engelsk!